Trøbbel med oljeinntekter

av Thorvaldur Gylfason*

 

Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) har elleve medlemmer, fra Venezuela lengst i vest til Indonesia i Det fjerne Østen, med ni medlemmer i Afrika, Midtøsten og Vest-Asia inni mellom. Disse landene har åpenbart en ting felles; de eksporterer olje i stort omfang. En uskyldig leser kan kanskje tro at deres store oljerikdommer må ha brakt dem fred og velstand, men det har ikke vært tilfelle. 

Algerie har nå i mange år vært hjemsøkt av en blodig borgerkrig, som ikke ser ut til å ta slutt. Indonesia er fortsatt det mest ustabile landet i Det fjerne Østen. Iran og Irak var engasjert i ødeleggende krigføring i 1980-1990, og er fortsatt bitre fiender. Irak invadert Kuwait i 1990. Libya, som Irak, må nærmest betraktes som et internasjonalt utskudd. Nigeria har i det meste av sin historie som uavhengig land vært en slags militær kleptoman. Gulf-statene (Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater) bruker henholdsvis 11, 15 og 7 prosent av sin nasjonalinntekt på militærutgifter, sammenliknet med 3 prosent i USA, Storbritannia og Frankrike (tallene er fra 1999). Venezuela er et av de mest korrupte land i verden i følge Transparency International, og bare så vidt mindre korrupt enn Indonesia og Nigeria. Alt dette er allment kjent.

Mindre kjent, men ikke mindre illustrerende, er de økonomiske resultatene i OPEC-landene siden 1965. Med unntak av Indonesia, som vokste relativt sterk fra 1965 til 1997 i likhet med sine asiatiske naboer, og Algerie, var det OPEC-landet som har hatt den sterkest økonomisk vekst fra 1965 til 1999 faktisk – du ville aldri ha gjettet det! – det afrikanske landet Nigeria. Hvor sterk var så den økonomiske veksten i Nigeria? I henhold til Verdensbanken var BNP-veksten pr. capita fra 1965 til 1999 null i Nigeria – eller 0,0 prosent pr. år for å være presis. Landets økonomiske vekst holdt således akkurat så vidt følge med veksten i befolkningen. Sant nok så økte BNP pr. capita på 1970-tallet da oljeinntektene strømmet inn i statskassen, men nå er Nigeria i bunn og grunn ”back to square one”.

Tro det eller ei, men det øvrige OPEC-landene har faktisk opplevd negativ økonomisk vekst siden 1965. Dette gjelder også Saudi-Arabia, og fra 1990 også Algerie. Negativ økonomisk vekst betyr fallende levestandard for det brede lag av folket. Iran og Venezuela har opplevd et fall i BNP pr. capita på 1 pr. år prosent siden 1965. I Irak, Kuwait, Libya og De forente arabiske emirater har fallet vært på nærmere 4 prosent pr. år, og i Qatar hele 6 prosent pr. år. Når et land har en negativ vekst på 4 prosent pr. år i 34 år, ja så betyr det at verdiskapingen pr. person er redusert med tre fjerdedeler. Dette har funnet sted i OPEC-landene i en periode med enestående økonomisk vekst i resten av verden.

Disse erfaringene gjør at det virkelig er grunn til å stille spørsmål ved hva oljeinntekter gjør med land. Hvorfor har man ikke klart å håndtere oljerikdommen på en måte som girjør økt velstand og vekst? Det kan se ut til at rikdom på naturressurser skaper en falsk følelse av trygghet som leder disse landene til å neglisjere de forhold som får andre land til å vokse – forhold som investeringer, utdanning, handel, demokrati og privat næringsliv. Incentivene til verdiskapning sløves fordi man har muligheten til tappe ut olje som ligger under bakken. Rike foreldre skjemmer noen ganger bort sine barn. Moder jord er i så måte ikke noe unntak.

OPEC-landene er ikke alene. Et ferskt eksempel er Brunei som ser ut til å ha sløst bort mye av sin oljeformue.

Også Norge, som så langt er det landet som har håndtert oljerikdommen med størst suksess, er i ferd med å gå trette av sine fornuftige håndtering av oljeformuen. Norges strategi siden 1990 har vært å beskytte den innenlandske økonomien fra overoppheting og ekstravaganse ved å investere det meste av oljeinntektene i utlandet. Med nå er politikerne, eller i hvert fall noen av dem, i stadig større grad blitt fristet til å feildiagnostisere strukturelle problemer som finansielle problemer. Tilsynelatende tror man at problemene kan løses på en enkel måte bare man hiver oljepenger etter dem. Men i så fall ødelegges veksten i norsk økonomi.

* Gylfason er professor ved Universitet i Reykjavik og medforfatter i boken Hva gjør oljepengene med oss? som nylig er gitt ut med Arne Jon Isachsen som redaktør.

Dagens Næringsliv, 18 juni 2002.


Tilbake